Ingrediensene i ironi: Parodi og dialektikk

02 Feb 2022

I førti år har to teorier konkurrert om å være den beste teorien om språklig ironi: Pretense-teorien og echo-teorien.

Mye tyder på at det er en skinnuenighet og at begge teoriene gir en bra beskrivelse av det vi gjør når vi er ironiske. Men ingen klarer helt å forklare det. Her er en tilstandsrapport.

Alle som snakker sammen, har en overenskomst om at vi meiner det vi sier, meiner det alvorlig. Det heter kvalitetsmaksimet etter Grice (1967). Når dette maksimet brytes uten at det vises at det brytes, har vi løgn, eller mer generelt uoppriktighet (se Stokke 2018). Men så er det også mulig at det vises at maksimet brytes og at den som bryter det, regner med at det vises. Og kanskje til og med aktivt hjelper til med å få det til å vises. Da har vi ironi.

Det er ikke jeg som sier dette

Men er det nok til at vi får ironi? Nei. Det holder ikke å bare si noe du opplagt ikke meiner, du må også positivt kommunisere noe. Og én måte å få til det på er å spille en rolle, en rolle som er til å tro på. Ekkoteoretikerne (f.eks. Wilson 2006) sier at du må sitere noen, mer eller mindre ordrett, eller i alle fall gjengi noe som er gjengs å si, mens forstillelsesteoretikerne (f.eks. Clark og Gerrig 1984) sier at du må late som du er en annen enn den du er og snakke til noen andre enn dem du snakker med.

Si at vi er på badet og du sier (1) mens krana du snakker om, ikke står og renner.

  1. Krana står og renner.

Jeg får med meg at du ikke meiner det du sier, men ikke stort mer. Hva slags budskap skulle det være, ut over at krana ikke står og renner, og det veit vi jo. Tilsvarende med «Vinduet er åpent», eller med «Jorda blei skapt på seks dager» gitt at vi veit at vi veit at det ikke stemmer. Ikke ironisk, bare rart.

Men det hjelper straks hvis du har en kilde for det du sier, et tidligere utsagn som du kan spille på. Si at en tredje person roper til oss at vi skal skru igjen krana på badet for den står og renner. Vi ser på krana og du sier: «Den står og renner, ja.» Dét fungerer som ironi, i hvert fall hvis krana ikke engang drypper (se under om motsatt ytterlighet).

Figur 1: Donaldironi

Ironi er typisk en form for rollespill, eller perspektivforskyvning, der en later som en er en annen eller en refererer til en annen. Forstillelsesteorien («Pretense theory») vektlegger rollespillaspektet, mens ekkoteorien («Echo theory») vektlegger referataspektet. Ofte er det ikke en konkret person som imiteres eller refereres, men ei gruppe, eller en type. En kan ikle seg en rolle med et bestemt tenkesett, eller spille på noe som heter seg, som en klisjé eller et munnhell.

Figur 1 og figur 2 gir gode eksempler på allusjoner til standardiserte språkhandlinger eller holdninger på gruppeplan. I figur 1 sier Donald det en bankkasserer sier (i 1951) når en kunde skal ta ut kontanter, i figur 2 skriver Hilde Ch. Solheim noe som kunne vært sagt av noen i markedsavdelinga på bryggeriet bak Jakt Pils eller andre med samme kjønnsstereotypier, inne i en dialog som denne:

Figur 2: Twitterironi
  1. – Jakt-pils. For svette menn.
    – For svette menn? Ikke kvinner?
    – Nei, for kvinner kan jo ikke jakte.

Mye som foregår mellom linjene her altså – eller rettere bak linjene.

Rollen og kilden kan være helt generelle, så generelle at det nesten ikke gir meining å snakke om en rolle eller kilde. Clark og Gerrig (1984) nevner optimisten Pollyanna, som ser alt i et positivt lys, som en protorolle som kan begrunne ironisk positive reaksjoner som «Fantastisk vær, du?» eller «Oj, for en kjempefangst!». Tiril Eckhoffs svar til pressekorpset etter den avsluttende fellesstarten i VM i Oslo 13. mars 2016 kan også ses i dette lyset:

  1. Jeg er veldig fornøyd med en flott 24. plass.

Samtidig er det verdt å merke seg at spørsmålet hun svarte på («Er du fornøyd / Hvor fornøyd er du med innsatsen din i dag?»), forutsatte muligheten for en positiv vurdering og at svaret rimeligvis parodierte denne forutsetningen (se også under om Hvorfor ironi).

Noe av det samme – «dumt spørsmål» – ser vi i figur 3, men her spiller ikke svaret på noen forutsetning i spørsmålet eller på en generelt positiv holdning, det spiller på en gjengs forestilling om øynene som noe som er vakkert hos en kjæreste. Andre kroppsdeler, ørene for eksempel, ville ikke fungert like bra. (Se også under om Signaler om ironi.)

Figur 3: Nemiironi

Motsatt ytterlighet

Det som kommuniseres, er gjennomgående sterkere enn negasjonen av det som sies, og det er ofte det stikk motsatte. Hvis du var forespeilet at det skulle være helt strøkent, tipp topp ryddig og reint i en leilighet og så ringte meg derfra og sa «Her var det tipp topp ryddig og reint overalt, ja, det skal jeg si deg», og jeg skjønte at du meinte det ironisk, – så ville budskapet ditt ikke bare være at det ikke var tipp topp ryddig og reint overalt, det ville være at det var helt forjævlig overalt.

Dette mønsteret går igjen i (4) og (5):

  1. Å stå og undervise for en svart skjerm uten å se studentene er utrolig givende.
  2. Det var da noen skikkelig knæsje farger i den kjolen du har kjøpt deg, du.

Det kommuniseres at det er utrolig lite givende å undervise for en svart skjerm, og at kjolen er skikkelig kjedelig fargemessig.

Dette ekstremitetskravet er i utgangspunktet vanskelig å oppfylle når det som sies, unntaksvis ikke er graderbart – tenk på «Den står og renner, ja», eller «Nei, for kvinner kan jo ikke jakte» i figur 2, der vil det motsatte koke ned til negasjonen, «Den står IKKE og renner», «Kvinner KAN jakte». Og likevel vil en sterk grad gjerne tolkes til: «Den står ikke og renner i det hele tatt», «Kvinner kan så absolutt jakte».

Det motsatte av «Jaså – i sedler eller kronestykker?» i figur 1, hva er det? Presupposisjonen i dette spørsmålet er at den som stiller det, selvfølgelig både kan og vil utbetale beløpet det gjelder, som ren rutine, og den andre enden av skalaen blir at Donald selvfølgelig ikke har ringeste muighet for å yte det Dolly ber ham om.

Og hva blir den motsatte ytterligheten i forhold til «Øynene dine?» i figur 3? Kontrasten som aktiveres her, er langs en akse der tiltrekkende kroppsdeler er gradert etter erotisitet. Hvordan dette gjøres, har mye med det nonverbale å gjøre, spesielt ansiktsuttrykket hos Nemi – noe som leder over til måter ironi kan signaliseres på.

Signaler om ironi

Skal du være ironisk, må du sørge for ikke å bli tatt alvorlig – den eller de du sier det ironiske til, må skjønne at du ikke meiner det bokstavelig. På en eller annen måte må du få fram at du distanserer deg fra det du sier. Og det er ikke nok å få fram at du bare spiller en rolle eller egentlig refererer noe – for den del kunne du vært enig i det du sier, eller nøytral i forhold til det. Nei, det må vises at du har en «dissociative attitude», for å si det med Wilson (2006).

Den enkleste måten er å motsi noe som er opplagt i ytringssituasjonen. Hvis du sier noe blatant usant, er det gitt at du ikke meiner dét men noe annet. At dette andre er det stikk motsatte, er ikke gitt, så det må forklares på annen måte. Men hvis du kommenterer på et gammelt bilde av ei mennesketom gate som noen har lagt ut, med «her var det masse sprudlende spontant byliv», vil jeg i hvert fall skjønne at du ikke meiner det.

Andre ganger kan du måtte eller i alle fall ville hjelpe til med ekstrasignaler. Faktisk er det ingen som har kommentert på et gammelt bilde av ei folketom gate som noen har lagt ut, med «her var det masse sprudlende spontant byliv», det var (6) som var ordlyden på twitterkommentaren 28. februar 2017:

  1. ja her var det jo masse sprudlende spontant byliv…

Her er det både «ja» og «jo», og responspartiklene «ja» og «nei» og diskurspartikkelen «jo» er typiske for ironiske utsagn. De signaliserer jo konvensjonelt enighet, eller at det som sies, er kjent eller åpenbart, og når de brukes for å tydeliggjøre ironi, kan det tas til inntekt for ekkoteorien.

Intonasjon er en annen faktor som nevnes i litteraturen om ironi, uten at systematikken i det er kartlagt. Noe som virker klart, er at det bidrar til at et utsagn tolkes ironisk, hvis det sentrale ordet ikke har noen fokusaksent. For eksempel vil en uttale av (7) der konturen på ordet «livlig» ikke er H*L H men H*L-L eller til og med L-H, favorisere den ironiske interpretasjonen.

  1. Ja her var det jo livlig

Og (8) vil lettere tolkes ironisk hvis det er en egen fokusaksent på «ikke»:

  1. Den kjolen var jo IKKE gjennomsiktig, da, ikke i det hele tatt!

Om engelsk heter det gjerne at det er nødvendig med «the flat, low-key intonation generally known as the "ironical tone of voice"». Men hva dette vil si og i hvilken grad det stemmer, har ikke vært skikkelig ettergått.

Noen ord og uttrykksformer blir etter hvert nærmest skreddersydd for ironi – da kan vi snakke om leksikalisert eller grammatikalisert ironi. Langt framme blant slike finner vi responspartikler som «Særlig» og talemåter som «Bombe det da», til å karakterisere noe som svært lite trolig eller som svært lite overraskende. Men også adjektivet «fin» – det gjelder også for «fine» i engelsk og «fein» i tysk – har en tendens til å brukes i ironisk meining, slik som i (9), med engelsk original fra Erica Jongs Fear of flying og den norske oversettelsen:

  1. You're some fine feminist.
    Du er meg en fin feminist.

Det heter seg at engelsk har ett uttrykk som kun kan brukes i ironisk øyemed: «fat chance».

Og sist, men ikke minst, sender vi nonverbale signaler. Nemis ansiktsuttrykk i figur 3 er talende i så måte. Men øynene motsier hun det hun sier, at hun tenker på øynene til Grimm.

Men igjen: Dette er mangelfullt kartlagt, mildt sagt.

Hvorfor ironi

Det som gjenstår, er å svare på spørsmålet hva vi vinner ved å bruke ironi, i stedet for å si det motsatte på en annen og mer direkte måte. Og dette fortsetter å være uklart.

Ifølge Cohn-Gordon og Bergen (2019) er det bare ved å si noe en opplagt ikke kan meine, at en kan få fram at det en meiner, sier seg sjøl («that it was obvious, prior to any explicit statement of the fact»), og dette skal forklare hvorfor en bruker ironi «in the first place». Men det finnes jo andre måter å få dét fram på – for eksempel har vel adverb som «selvfølgelig» eller «sjølvsagt» nettopp en slik funksjon:

  1. Jeg er selvfølgelig veldig misfornøyd med en håpløs 24. plass.

Én tanke som ble målbåret av Grice (1967), er at ironi gjennomgående har en nedsettende eller irettesettende funksjon; Clark og Gerrig (1984) skriver at ironi alltid vil ha et offer, den taleren du later som du er eller de du later som du taler til. Det kan nok i og for seg stemme, bare «offer» forstås i vid forstand – noen ganger bare som et tenkt offer – men at det ikke skulle finnes ikke-ironiske alternativer som også ville gå ut over noen, virker ikke rimelig:

  1. Fytti rakkern for et teit spørsmål, du må jo skjønne at ingen kan være fornøyd med en fucking fireotyvendeplass! Sportsjournalister asså.

Ekkoteoretikerne framhever på si side at ironi har en latterliggjørende («derisory») funksjon, altså at en erter noen eller gjør narr av et utsagn eller en tanke når en bruker ironi. Her nærmer vi oss noe ironi er aleine om: Slektskapet med humor og med de humoristiske sjangrene karikatur og parodi i tegning og skuespill. Det er observerbart hvordan ironiske ytringer ofte kaller på latter i en samtale, uten at dette aspektet har vært vektlagt i forskningslitteraturen. Og slektskapet bekreftes på analytisk plan: Ironi og språklig humor har til felles at to tolkninger av ei og samme ytring gnisser mot hverandre og skaper friksjon – se Vitsen med lingvistikk: I dybden på språklig humor.

Referanser

comments powered by Disqus