Vitsen med lingvistikk: I dybden på språklig humor

Homonymi

Når ett enkelt fonetisk ord har to helt ulike betydninger, regnes de to parene av lyd og mening som to ord og kalles homonymer. Og homonymi, tvetydighet på ordplanet, gir rom for misforståelser som kan utnyttes humoristisk. Dette er den enkleste formen for språklig humor, men unntaksvis kan effekten bli betraktelig:

grafisk	Hu	Who
fonetisk	/hu:/	/hu:/
syntaktisk	egennavn	interrogativpronomen
semantisk		λPλiλj Pi = Pj

Lydlig (fonetisk) er det likt, men skriftlig (grafemisk), grammatisk (syntaktisk) og betydningsmessig (semantisk) er det svært ulikt, og denne diskrepansen skaper humoristisk friksjon.

Valensambivalens

Det hender ved noen verb at ett enkelt objekt kan være bærer av to ulike tematiske roller, spesielt i et språk som norsk, som ikke bruker derivasjoner med prefikser eller andre -fikser på verb i særlig grad. Når dette skjer, gir det rom for misforståelser som kan utnyttes humoristisk. Dette er en noe mer kompleks form for språklig humor, og den kan være ganske virkningsfull:

Slike vitser er problematiske for teorien som settes fram i doktoravhandlinga til Terje Lohndal, Without Specifiers: Phrase Structure and Events.

Og Bokmålsordboka mangler ramme 1.

Fleksibelt fokus

Teorien om fokusprojeksjon sier at et fokus kan spenne over mer eller mindre mot venstre fra en fokal grensetone. I setningen "jeg arvet ti millioner etter tante Tone" vil det være én fokal grensetone, på "Tone". Fokus vil da omfatte enten bare "etter tante Tone" eller hele setningen.

Og fokus er bestemmende for tolkningen av kausalsetninger ("fordi jeg arvet ti millioner etter tante Tone") og kontrafaktiske kondisjonalsetninger ("hvis jeg ikke hadde arvet ti millioner etter tante Tone"): I den nærmeste mulige verdenen der jeg ikke arvet ti millioner etter tante Tone men alt annet er holdt likt – der giftet du deg ikke med meg, sier Zofie.

Effekten av fokus er at det som ikke er i fokus, holdes likt. Og dét kan være at Zofie arvet ti millioner – etter noen – eller ingenting. Hvis det er ingenting, har vi Zofies tolkning, hvis det er at hun arvet ti millioner, har vi Jons tolkning. Vi ser at intonasjonen er lik, mens fokusprojeksjonen og semantikken er ulik.

intonasjon	jeg H*L H L* mH  L* er etter anH  H*L H% jeg (arvet) (ti milli)(oner etter tante) (Tone)	jeg H*L H L* mH  L* er etter anH  H*L H% jeg (arvet) (ti milli)(oner etter tante) (Tone)
fokusprojeksjon	fordi [Z arvet 10M etter tante T]F	fordi Z arvet 10M [etter tante T]F
semantikk

Figuren til venstre viser Zofies mening, mens den til høyre viser Jons tolkning. Den nærmeste mulige verdenen der Zofie ikke arvet ti millioner etter noen, ligger et annet sted enn den der hun arvet ti millioner etter en eller annen men ikke tante Tone – og det kan hende at Jon giftet seg med henne i sistnevnte men ikke i førstnevnte, slik at Zofies mening er sann mens Jons tolkning er usann ("Feil, Zofie").

(U)gjennomsiktige verb

Noen verb – mangle, lete etter, lengte etter, ønske seg – er 'ugjennomsiktige': Et objekt i ubestemt form, f.eks. en enhjørning, refererer ikke til noe spesifikt, og utsagnet forutsetter ikke engang at det finnes noe med beskrivelsen enhjørning. Men så er det altså også mulig å forstå det som om verbet var gjennomsiktig likevel – det finnes enhjørninger, og hvis du sier at du leter etter en, mener du den som har rømt fra dyrehagen.

Det er fortsatt ikke helt klart hvordan dette fenomenet best skal analyseres. Noen mener at verbet har to betydninger, andre at objektet kan tolkes på to måter, og noen mener begge deler.

Én relativt intuitiv analyse går ut på at selv om verbet syntaktisk er transitivt og tar et objekt, så har dette objektet semantisk sett et setningsinnhold: Savner du kjæresten din, så vil det si det samme som at du skulle ønske at hen var der hos deg. Og dobbeltbetydningen vi får med ubestemt form, kan da forklares med at innholdet i "en kjæreste" enten er en del av det setningsinnholdet – du skulle ønske at du hadde en kjæreste – eller er flyttet ut fra objektstillingen: Du har en kjæreste som du skulle ønske at var der hos deg.

Semantikken er slik å forstå: ∀w▷xv vil si 'i alle mulige verdener w tilgjengelige fra v, den virkelige verden, hvor x ikke savner noe', ∃y kjærestev/w(x)(y) vil si 'x har en kjæreste y i verdenen v/w', og Pw(y) vil si at y, kjæresten, har egenskapen P i verdenen w, for eksempel 'eksisterer' eller 'er hos x'.

Absolutt og relativ identitet

Såkalte VP-ellipser – for eksempel, Jeg ville gitt det store stykket til deg, og det burde du også – kan være tvetydige mellom en 'strict' og en 'sloppy' tolkning:

Du burde gi det store stykket til deg (selv) – 'strict' – eller, du burde gi det store stykket til den andre, den som får – 'sloppy' . Det er denne andre tolkningen som er ment, og som er plausibel.

Men vanligvis ser en da på tilfeller med pronomen i tredje person, personlige, possessive og/eller refleksive, som har referanse som varierer med setningskonteksten. Det som er det spesielle med dette tilfellet, er at pronomenene – you og myself – er i første og andre person, og de kan egentlig ikke variere med annet enn den som snakker, som her er Bernt, og den som snakkes til, som her er Erling. Så det burde bare være den strikte tolkningen som var mulig.

Altså må pronomenene omtolkes. Og igjen er det ennå ikke helt klart hvordan dette skjer. Men på en eller annen måte må you og myself forstås som om det i stedet ble brukt en beskrivelse i bestemt form, la oss si den andre eller den som får, versus den samme eller den som gir.

identitet	jeg ville, og du burde...	hvem sin tolkning
absolutt (strict)	λx gi(storstykket)()(x) ∧ gi(småstykket)()(x)	Erling sin
relativ (sloppy)	λx gi(storstykket)(ƒ(x))(x) ∧ gi(småstykket)(x)(x)	Bernt sin

Én enkel måte å formalisere dette på, er å representere verbalfrasen gi det store stykket til deg som λx gi(storstykket)(ƒ(x))(x) der ƒ avbilder x på den av Bernt og Erling som er ulik x.

Her er et bonusspor (tekst og tegning: Jan Eliot):

Språk og metaspråk

Det vi har sett så langt (unntatt det første tilfellet), har noen fellestrekk:

• På et overflatisk nivå er det ingen forskjell
• På et dypere nivå er det forskjell mellom tolkning 1 og tolkning 2
• Tolkning 1 er pragmatisk mye mer nærliggende enn tolkning 2, men:
• Tolkning 2 er syntaktisk og semantisk minst like lett tilgjengelig som tolkning 1.

Men dette siste gjelder ikke for det neste tilfellet, og det er nok fordi det er et barn som står for tolkning 2:

• – Men Karine da. Du skulle jo tegne noe med s i.
• – Ja.
• – Men det er jo ikke s i kopp.
• – Nei men det er jo te i koppen.
• – Jo men det er da ikke s i te heller!
• – Nei men det er jo sukker i den teen!

Karine har jo langt på vei rett, i og med at relasjonen i er transitiv – hvis x er i y og y er i z, så er x i z. Hun bygger på denne syllogismen:

• Det er "s" i "sukker"
• Det er sukker i teen
• Det er te i koppen
  —————————
• Det er "s" i "koppen"

Grunnen til at denne slutningen ikke er gyldig, er at det fonologiske ordet [¹kɔpːən], og [¹sukːəɾ] også, opptrer i to ulike roller i skjemaet: Både som språklig ord, med referanse til en slags ting, og som metaspråklig ord, i hermetegn, med referanse til det språklige ordet. Karine blander sammen 'use' og 'mention'.

Semantiske og pragmatiske kondisjonalsetninger

Hvis den som har fylt ut dette skjemaet, hadde forstått det rett, ville disse to rubrikkene blitt stående åpne. For meningen med "if living" er at instruksen om å fylle inn fars og mors alder er betinget av at far og mor er i live. Men den andre tolkningen er jo også fullt mulig: Skriv hvor gamle far og mor ville vært hvis de hadde vært i live.

Det er den utilsiktete tolkningen som regnes som den normale, den andre har mange navn (Biscuit Conditionals, Relevance Conditionals, Speech Act Conditionals), og det er ennå kontroversielt hvordan den skal analyseres. Én intuitiv måte å beskrive den på er å si at hvis-setningen ikke modifiserer oversetningen men selve talehandlingen.

Relevansmaksimet

Dette siste eksemplet på språklig humor er rent pragmatisk. Spørsmålet Hvor kommer du fra kan tolkes på mange forskjellige måter, uten at det er noe i den semantiske strukturen som skiller tolkningene. Det er det pragmatiske maksimet om relevans som er nøkkelen til kontrasten mellom den intenderte tolkningen og den til Melis: Det du sier, skal være relevant, og du skal gå ut fra at det som sies, er relevant.

Og tolkningen som er i tråd med dette gitt situasjonen, er jo i hvilken retning kommer du når du nærmer deg Majorstukrysset på vei dit du skal. Så kan vi lure på om Melis tror at det hun legger i spørsmålet, er relevant, og på hvilken måte i så fall, – og i alle fall misforstår hun også den irriterte reaksjonen vi må gå ut fra kommer fra den som spurte, mellom fjerde og femte rute.

Eller kanskje hun svarer på autopilot i rute fire og i rute fem er det gått opp for henne at spørsmålet var irrelevant og dermed rasistisk?