Her ligger materiellet til foredraget mitt på Faglig-pedagogisk dag oktober 2012: Tysk kasussjåvinisme: Hvorfor det bare er hankjønn som har forskjell på subjekt og objekt.
Det er ei kjent sak at den tyske kasusbøyinga er kjønnsskeiv: Forskjellen mellom nominativ og akkusativ markeres i hankjønn men ikke i hunkjønn. Dette er tysk nokså aleine om.
To forklaringer som har vært framme i det siste, er: (1) Hunkjønnssubstantiv betegner inanimata (ting og abstrakte begreper) oftere enn hankjønnsord, som oftere betegner animata (levende vesener), og siden inanimata fyller patiensroller mye oftere enn de fyller agensroller, har det vært mindre viktig å skille mellom subjekt og objekt hos femininer. (2) Et sexistisk språkbrukersamfunn i middelalderen kan ha favorisert hankjønnsord i agensroller: Kvinner ble sjeldnere omtalt som agentive enn de faktisk var det. Sjøl om dette er vanskelig å påvise, kan det ikke utelukkes som medvirkende årsak til at femininene mista akkusativmarkeringa.
To feminina: tvetydig; minst ett maskulinum: entydig
Relativsetninger med transitivt verb og feminint relativpronomen i subjekt- eller objektfunksjon vil være entydige hvis den andre nomenfrasen er maskulin, slik som i (1) og (2), men tvetydige hvis den andre nomenfrasen også er feminin, slik som i (3):
- (1) Rechts ist eine Frau, die einen Mann anschaut.
- (2) Rechts ist eine Frau, die ein Mann anschaut.
- (3) Rechts ist eine Frau, die eine Frau anschaut.
?
Og grunnen er jo at både den feminine relativpronomenformen "die" og "eine Frau" kan være både nominativ og akkusativ (og verbet står til slutt i bisetningen), mens "einen Mann" bare kan være akkusativ og "ein Mann" bare kan være nominativ.
Hvis vi går bakover i tid (til venstre i tabellen, Ahd = Althochdeutsch, Mhd = Mittelhochdeutsch), eller nord- og vestover i rom (Nd = Niederdeutsch, NL = Niederländisch, IS = Isländisch), ser vi at alle disse fem språkene det er naturlig å sammenlikne Nhd (Neuhochdeutsch) med, sondrer mellom nominativ- og akkusativformen på det feminine personlige pronomenet.
| Ahd | Mhd | Nhd | Nd | NL | IS | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Nom | siu | siu | sie | se | zij | hun |
| Akk | sia | sie | sie | er | haar | hanna |
Inanimat? Da er det mindre grunn til å stresse med kasus
- (4) Rechts ist eine Frau, die ein Fahrrad anschaut.
For er du en sykkel, er sjansen veldig liten for at du har en agensrolle – og er du ikke agens, er sjansen liten for at du er subjekt for et transitivt verb.
En sykkel, bil eller traktor kan jo ikke se på noen – unntatt da hvis den er animert:
Tegn på at animathet har hatt sitt å si for kasus i tysk:
- Nom og akk falt fort sammen i nøytrum – og nøytrumnomen er normalt inanimate
- Spørrepronomenet "was" spør etter ikkemenneskelige nomen på tvers av genera – og er kasusnøytralt, i skarp kontrast til "wer"
- Såkalte svake maskulina – med -n i akkusativ – er gjennomgående animate, og varianter med -n også i nominativ er inanimate:
Felles forklaring: Det hviler forholdsvis lite funksjonell last på sondringa mellom nominativ og akkusativ hos inanimata, for de har stort sett patiensrollen uansett.
Hva så med femininer – kvinner er da levende vesener??! – Jo, men:
Femininer er sjeldnere kvinner enn maskuliner er menn
Tellinger tyder på at hvert fjerde maskuline nomen betegner et levende vesen, mens bare hvert femtende feminine nomen gjør det. – Og hvorfor nå det? Jo, for eksempel:
Suffikser som lager femininer, lager stort sett inanimata:
-heit, -keit, -schaft, -ung, usw.
Det eneste som lager animata, er -in (basert på maskuline personbetegnelser), men det veies mer enn opp av det maskuline suffikset -er (basert på verbstammer).
Ett suffiks lager både femininer og maskuliner, men maskulinene er animata mens femininene er inanimata:
der Bot-e (budet, budbæreren, budbringeren); die Schenk-e (baren, skjenkestedet).
Og når femininer betegner levende vesener, er de gjerne så å si mindre animate enn de med maskuline betegnelser – høytstående dyr er overveiende maskuline mens lavtstående dyr er feminine:
der Affe, der Elefant, der Igel; die Eidechse, die Hummel, die Schlange.
Og dessuten:
Kvinner omtales ofte som intetkjønn
– på grunn av diminutivsuffiksene -chen og -lein, men ikke bare på grunn av dem (das Weib). Og nedsettende betegnelser på kvinner er gjerne nøytrale:
das Mensch (hespetreet), ein Groupie (ei/en groupie).
Altså: Skillet mellom nominativ og akkusativ hos femininer har hatt relativt liten nytteverdi, for de har oftest hatt patiensrollen uansett.
Men er dette nok? Neppe. Ei språkintern tilleggsforklaring går på at femininformene ble for like pluralformene. Men det spørs om det ikke trengs ei språkekstern forklaring i tillegg.
Hypotesen om sexistisk språkbruk som medvirkende årsak til kasussammenfallet
Femininer var ekstra sjelden subjekt for transitive verb fordi språkbruken ikke var et speil av virkeligheten – kvinner ble sjeldnere omtalt som handlende subjekter enn de faktisk var det.
Dette er i utgangspunktet plausibelt, men ytterst vanskelig å vise.
Noe vi tross alt kan vise, er at det i et korpus med moderne tysk talespråk (kilde: Digitales Wörterbuch der deutschen Sprache) er signifikant flere menn enn kvinner som er subjekt for det transitive verbet "heiraten":
| nominativ | akkusativ | |
|---|---|---|
| femininum | 17 | 37 |
| maskulinum | 37 | 17 |
Og det til tross for at det ene impliserer det andre, slik at "der Utz heiratet die Ute" har samme sannhetsbetingelser som "die Ute heiratet den Utz" – bare perspektivet på handlinga er ulikt, og favoriserer hankjønnet.
Kilder
- Krifka, Manfred (1982) "Der Vater liebt der Sohn. Grammatik und Gleichberechtigung", Frankfurter Rundschau 20.11.1982.
- Krifka, Manfred (2009) "Case syncretism in German feminines: Typological, functional and structural aspects". In Patrick Steinkrüger und Manfred Krifka (Hrsg.), On Inflection. Berlin, Boston: De Gruyter Mouton. 141–172. doi: 10.1515/9783110198973.141.