På spørsmål om hvilken av historiene sine han satte høyest, sa Carl Barks at selv om Old California lå hans hjerte nærmest, var det nok Lost in the Andes som holdt aller høyest kvalitet. Eggemysteriet altså – Im Land der viereckigen Eier i tysk versjon ved sagnomsuste Erika Fuchs. Mens vår Vivi Aagaard, i Øystein Sørensens formulering, «fikk en feiende start» som Donaldoversetter med professoren frå Voss.
Valgene disse to gjendikterne gjorde, var like på visse punkter, men diametralt ulike på andre – symptomatisk for to stiler. Hvem var best? Aagaard var best. Tid for å moderere Erika-Fuchs-kulten.
NB: Dette innlegget inneholder ingenting om Gufsegate, kontroversen rundt bruken av dels arkaisk nynorsk i snakkeboblene til firkantfolket på Gufseplassen i Donald Duck & Co nr. 16 og 17 (1963), som krenket noen og som ble behandlert i Det rådgivende utvalg for tegneserier. En kan lese om dette på nn.wikipedia.org/wiki/Eggemysteriet, i Les nynorsk med Donald Duck, i Norsk Tidend 1 (2016) og i masteroppgaven til Steinar Timenes ved UiB (2020).
Både Fuchs og Aagaard oversatte et utall historier for Micky Maus hhv. Donald Duck & Co – de var tekstredaktører i hhv. 38 og 28 år. Forskjellene mellom dem i tilnærming til stoffet er gjennomgående – men trer fram med ekstra skarphet gjennom prismet Lost in the Andes, som de oversatte samtidig, våren 1963: Im Land der viereckigen Eier vs. Eggemysteriet.
Nytt innhold i gamle ruter
Det hender ikke så sjelden at Fuchs ikke bryr seg om det innholdet som Barks har lagt i munnen på figurene, men setter inn noe helt annet. Noen ganger erstatter hun den realistiske replikken i originalen med en komisk kommentar, i forfatterens i stedet for i figurens stemmeleie, som om hun mener at Barks ikke er morsom nok. Ett eksempel – Donald har sagt til en inkaamerikaner at han betaler 50 centavos sneset (dusinet i originalen) for firkantegg, hvorpå denne sender røyksignaler til sitt folk mens han sier til seg selv:
- I must geet message to my people! Feefty centavos ees mucho dinero!
- Achtung! Achtung! Wichtige Meldung zur Marktlage!
- Jeg må sende beskjed til mitt folk! Femti centavos er masse dinero!
Vel – det han sier på tysk, er kanskje ikke til ham selv men… til folket hans? Det han signaliserer? Nei, ikke det heller – han ville ikke ha ordlagt seg slik. Det er oversetteren som parafraserer innholdet i meldingen i sitt perspektiv, med en komisk snert. Denne effekten, en form for Verfremdung, er typisk Fuchs: Figuren trer ut av sin egen rolle og inn i en rolle med komisk distanse.
- 69. rute:
0-1!
Språkmøter 1: Spansk/Quechua – engelsk/tysk/norsk
De peruanerne Donald og guttene møter før de kommer til Gufseplassen, snakker i originalen engelsk med en aksent som kjennetegnes med lange i stedet for korte i-er, «a poncho feeled weeth the leetle square stones». Denne uttalen skal nok være en spansk interferens (selv om peruanerne godt kan ha hatt et Quechuaspråk som morsmål), for i spansk har ikke vokalkvantitet noen funksjon. Men ellers er talen stort sett feilfri.
Dette ville ha vært vanskelig å kopiere for Fuchs og Aagaard, for deres lesere hadde ingen opplevelse av noen fonologisk interferens hos spansktalende som snakker norsk eller tysk. I stedet valgte begge oversetterne å bringe inn en syntaktisk interferens, med en ordstilling som er felles for spansk og engelsk men fremmed for germanske språk med sin V2-regel. I tillegg er noen (norsk) eller nesten alle (tysk) finitte verbformer erstattet med infinitiv. Her er det den gamle jegeren som snakker, han som forteller om eggene han så da han var gutt og som viser hvor de kom fra:
- Später mein Vater tragen Steine zu Padre Felipe in Cuzco. Ein paar er behalten. Die ich sehen als muchacho.
- Senere min far tok steinene til presten i Cuzco. Men noen steiner han beholdt. Og disse jeg så da jeg var en liten muchacho.
- 100. rute:
1-1!
- 100. rute:
1-2!
Her scorer begge. Men så styrter jo Donald og guttene avgårde mot Tåkedalen før den gamle jegeren får gitt dem en siste advarsel, så det siste han sier, sier han til seg selv. Og da er det all grunn til å tro at han ikke snakker engelsk eller tysk eller norsk, men spansk eller Quechua, og til å gjengi det han sier, på et språk uten grammatiske feil. Det gjør da også Aagaard, men bare hun:
- Der arme Señor und die armen, armen muchachos! Ich vergessen zu sagen, daß niemand zurückkehren aus Nebelland.
- Stakkars señor og de små muchachos! Jeg fikk ikke sagt dem at ingen som har gått inn i tåka, har kommet ut igjen, så ingen vet hva de så!
- 108. rute:
1-3!
Språkmøter 2: Dialekt, sosiolekt, målform
Når Donald og guttene når ned til Gufseplassen og møter firkantfolket, viser det seg i originalen at de snakker sørstatsdialekt, som de lærte av professoren fra Alabama som bodde hos dem på 1860-tallet. Noe måtte Fuchs og Aagaard gjøre, og de tok motsatte valg: Mens Fuchs lot folket snakke et professoralt, skriftnært tysk med islett av studentforeningssjargong, er det et konservativt og dels arkaisk nynorsk i boblene deres i Aagaards versjon, og vi må anta at uttalen har mer eller mindre sterke trekk av sørvestlandsk (i faglig forstand), nærmere bestemt Vossamål, ettersom professoren var fra Voss.
- Ach, das meinen Sie! Das erlernte ich von unserem einzigen Besucher, den zu beherbergen unser Land die Ehre hatte.
- Å, det? Det er av di me lærte det av den einaste turisten me hev havt her fyrr –
Gode valg begge to, ut fra språksituasjonen i spesielt Tyskland og Østerrike på den ene siden og Norge på den andre: Det ville ha vært helt unaturlig for en tysk eller østerriksk professor på 1860-tallet, eller 1960-tallet for den del, ikke å snakke et "gepflegtes Hochdeutsch", og omvendt ville et aldri så velpleiet eller endog alderdommelig riksmål i firkantfolkets munn mer virke gammeldags og dansk enn det ville skape dialektisk eller sosiolektisk kontrast til språket hos Donald og guttene. Valget av konservativt nynorsk gir også den bonusen at det er assosiert med land og periferi heller enn by og sentrum. Fuchs fikk ikke til det, men gjorde så godt hun kunne ut fra språksituasjonen. Altså:
- 162. rute:
2-3!
- 162. rute:
2-4!
To misbrukte sjanser
Men det er mer. I det første møtet med en av firkantfolket sier en av guttene: «We're from the U.S.A.!» – og firkantfyren blir i fyr og flamme og roper ut til alle at sensasjonen, og festen, er et faktum: Atter en gang er det kommet noen fra Amerika, og nå kan de ha amerikanere til middag!
Aagaard knytter også an til professoren som var der på 1860-tallet – amerikaner i originalen, frå Voss på norsk. Å spille på geografisk tilhørighet var uaktuelt, så hun spiller på profesjon, og lar Dole presentere turfølget som «forskere». Dette blir løsenordet som gir gjenlyd i byen, og bærer de besøkende som æresgjester til kongens bord.
Hva gjør Fuchs? Hun oversetter «We're from the U.S.A.» med "Wir sind aus Entenhausen», men firkantfyren reagerer ikke på det, men sier bare «Sehr erfreut.» Dermed kan det han roper ut, bare bli at det atter en gang er noen – «jemanden» – de kan ha til middag. Og et episk poeng er tapt.
- 152. rute:
2-5!
Ett til: Når guttene må gjøre bot for å ha blåst runde tyggegummiballonger ved å blåse firkantete, er hele folket tilskuere, og spenningen er på bristepunktet; vi får et fugleperspektivbilde der alt vi ser, er fjell og tåke, men opp gjennom tåka trenger et stort rop: «Theah they blows!» i originalen, for lesere i USA en klar allusjon til Moby Dick og «Thar she blows». Aagaard kunne ikke regne med samme gjenkjennelseseffekt med sitt «Der blæs dei!», men minnet fra 24. april 1963 om akkurat denne ruten er like fullt sterkt.
Fuchs lar firkantfolket istemme ropene «Hoch!» og «Bravo!», noe som foregriper det heldige resultatet og utløser spenningen en rute for tidlig.
- 222. rute:
2-6!
Oversetterkampen er punktert.