Thomas Bernhards Holzfällen, Sverre Dahls Trær som faller

Synopsis

Boken er, satt på spissen, en eneste lang sjikane av vertskapet for et aftenselskap i Wien og deres gjester, kulturprofiler alle som én, jeg-personen innbefattet, som gjenforteller sine observasjoner, reaksjoner og refleksjoner i en to hundre siders mobbende monolog.

Sent på natt skjer dette: Skuespilleren ved Burgtheater, som er kommet rett fra en forestilling der han spiller Gamle Ekdal, hisser seg voldsomt opp over en forfatterinne og hennes spørsmål om han nå, ved livets slutt, føler at kunsten har gitt ham oppfyllelse, og bryter ut i en tirade mot pseudokunst og kultursnobberi, som kulminerer med: Wald, Hochwald, Holzfällen, das ist es immer gewesen.

Tolkninger av tittelen

Disse tre ordene, Wald, Hochwald, Holzfällen, der det tredje gir tittel til romanen, er livsstikkord for skuespilleren, skriver jeg-personen. Og de gis, i hovedsak, to tolkninger.

Naturmotivet

Den ene er åpenlys: Skog, storskog, tømmerhugst står for det naturlige og settes opp mot det kunstige, overflatiske, tilgjorte som preger livsformen og anskuelsene hos de tilstedeværende. Denne tolkningen er tilsiktet av taleren selv, den gamle skuespilleren.

Hevnmotivet

Den andre tolkningen er mindre åpenbar, og ikke fremme i bevisstheten hos taleren: Trærne i skogen er et bilde på kulturkoryféene, og hugsten er et bilde på det angrepet jeg-personen retter mot dem med sin hatske harang.

Et aspekt som heller ikke må overses, er at skogen og hugsten er en allusjon til Vildanden og rollen til skuespilleren: Gamle løytnant Ekdal ble i sin tid dømt for ulovlig hugst, og har et ladet forhold til skog («For skogen, ser De, – skogen, skogen –! […] Der er hevn i skogen. […] Skogen hevner.»). Den lille, unaturlige "skogen" han har oppe på loftet, kommer inn som et ekstra symbol gjennom de tre livsstikkordene.

Hvis naturmotivet legges til grunn, beskriver de tre livsstikkordene, Wald, Hochwald og Holzfällen, en monoton kurve, de bekrefter hverandre, men hvis hevnmotivet er bestemmende, markerer det tredje ordet et brudd med de to andre. Og det er ikke urimelig å anta at Bernhard ber oss ha begge motiver i hodet når han bruker det tredje ordet som tittel: For figuren som spiller Ekdal, er Holzfällen et tredje uttrykk for det ekte og naturlige, og for forfatteren, muligens også for jeg-personen, symboliserer det å rive ned fra sokler, å felle det falske, å likvidere livsløgn.

Originalen og dens oversettelse

Her er nøkkelpassasjen, der boktittelen kommer som 14. siste ord, og oversettelsen:

• In den Wald gehen, tief in den Wald hinein, sagte der Burgschauspieler, sich gänzlich dem Wald überlassen, das ist es immer gewesen, der Gedanke, nichts anderes, als selbst Natur zu sein. Wald, Hochwald, Holzfällen, das ist es immer gewesen, sagte er plötzlich aufgebracht und wollte endgültig gehen.

• Gå inn i skogen, langt inn i skogen, sa Burgskuespilleren, overgi seg fullt og helt til skogen, det hadde han alltid ønsket, den tanke ikke å være annet enn natur selv. Skog, tømmerskog, trær som faller, det hadde det alltid vært, sa han plutselig oppbragt og ville endelig gå.

Konsentrert om de tre livsstikkordene og supplert med den nyeste oversettelsen til engelsk blir kontrasten:

• Wald, Hochwald, Holzfällen
• Skog, tømmerskog, trær som faller
• Forest, tall forest, cutting timber

For å ta det rytmiske først: Begge oversettelsene tar vare på en sekvens med et stigende stavelsestall (1–2–3, 1–3–4, 2–3–4).

Så til det morfologiske og syntaktiske, spesielt ved det tredje ordet: Det er i originalen et kompositum med et nominalisert transitivt verb (der nominaliseringsformen er lik infinitivformen) som andreledd, -fällen, og nomenet Holz, i rollen som objekt for verbet, som førsteledd. I engelsk oversettelse er det ikke ett ord, men en 'gerund phrase' med et transitivt verb i gerundiumform, cutting, og nomenet timber som objekt. I norsk oversettelse svarer ordet Holzfällen til en nomenfrase med trær som hode og en relativsetning med det intransitive verbet falle i presens. Oppsummert: På tysk og engelsk et transitivt verb, på norsk et intransitivt verb.

Semantisk blir denne forskjellen forstørret. Den syntaktiske forskjellen mellom det transitive verbet fällen, 'felle' eller 'hugge', og det intransitive falle svarer til en semantisk forskjell mellom et kausativt og et inkoativt verb, der det kausative inneholder det inkoative men også noe mer – at noen bevirker hendelsen, overgangen fra å stå til å ligge. Denne betydningskomponenten går tapt i norsk versjon.

Har det noe å si? Det kommer kanskje an på hvilket motiv som vektlegges? Neppe: Uansett om en legger naturmotivet eller hevnmotivet til grunn, går noe tapt. For naturmotivet er det viktig at det tredje 'livsstikkordet' supplerer det første og det andre med en betegnelse på en menneskelig aktivitet i bærekraftig samklang med naturen. Og for hevnmotivet er det vesentlig at trærne ikke faller av seg selv men som en tilsiktet følge av en handling pennført av en frådende forfatter.

Og trær som faller er verken det ene eller det andre – selv om man nok kunne innvende at det ikke er nødvendig å bringe inn mennesket som kausalfaktor her i tredje ledd, ettersom det allerede er brakt inn i andre ledd, med ordet «tømmerskog».

Så finn på noe bedre selv da

Ja. Hva med dette:

• Skog, storskog, tømmerhugst, det har det alltid vært, sa han…

Fordeler:

1. Det er faktisk tre ord, og ikke fem, jfr. «…hadde sagt disse tre ordene skog, tømmerskog, trær som faller, …» (s. 171).
2. Rytmen stemmer 1:1 med originalen: 1–2–3 stavelser.
3. Det tredje ordet beskriver, som i originalen, en agentiv handling som har som virkning at trær faller – som i originalen.

Og alle tre er oppslagsord i Det norske akademis ordbok.