Et gradsspørsmål: E du mang år?

29 Dec 2020

Følg fylkesgrensen mellom Vestland og Møre og Romsdal innover fra havet, videre grensen mellom Innlandet og først Møre og Romsdal, så Trøndelag, inn til Sverige, og så svenskegrensen nord- og østover til Finland. Det er sør- og østgrensen for en av de forunderligste foreteelsene i fastlandsskandinavisk: Spørsmål om hvor mye uten hvor og uten å fronte mye.

At isoglossen følger disse fylkes- og riksgrensene, er dokumentert i Nordic Syntax Database (se Vangsnes 2014) og stemmer med beskrivelsen hos Endresen (1985).

Trøndere, rar måte å spørre på

Sør for isoglossen er spørremåten fremmed:

Dette innlegget på Kvinneguiden 10. mai 2018 fikk 20 kommentarer (noen av dem av typen «Jezes snakker om å gjøre seg dummere enn man forhåpentligvis er»).

Og hvis en bare ser en setning som (1), vil en ikke kunne vite hvordan en skal forstå den, selv om en i og for seg ikke er fremmed for tolkning (ii).

  1. Hi du lagt på dæ mang kilo i jula?

    i. i'Har du lagt på deg mange kilo i jula?'
    ii. 'Hvor mange kilo har du lagt på deg i jula?'

Men hvis en hører den, vil den sannsynligvis være entydig, for intonasjonsmessig vil det som regel være forskjell på de to tolkningene: Hvis mang har en fokusaksent, får vi (i) og ikke (ii), mens hvis det bare er lagt som har en fokusaksent, vil vi få (ii) og ikke (i).

Fenomenet kan mer generelt karakteriseres på denne måten:

Den lille litteraturen som finnes om emnet – i tillegg til Endresen (1985) og Vangsnes (2014), Bull (1987), Midtgård (1995) og Svenonius og Kennedy (2006) – er samstemt om at det er semantisk, og ikke bare pragmatisk, at spørsmålet egentlig er et hv-spørsmål. På Babyverden kan en kommentere et innlegg med spørsmålet «E han gammel da?» (og få svaret «Han e 10 uke i dag.»), og det ville være helt feil, ikke bare lite samarbeidsvillig, å svare «Nei». Noe som derimot vil være helt greitt å svare, hvis han ikke er et spebarn men refererer til en slede som fonnarkeologer har funnet, er (2):

  1. Veit ikkje, for vi har ikkje fådd svar på C14-prøva enno, men at han e gammel, det e sekkert.

Og dét ville jo være absurd hvis spørsmålet i bunn og grunn var om sleden er gammel eller ei.

Det er altså snakk om et falskt ja/nei-spørsmål, et spørsmål som ser ut som et ja/nei-spørsmål men som har samme semantikk som et hv-spørsmål. Og i det eneste teoretiske arbeidet om fenomenet argumenterer Svenonius og Kennedy (2006) for at det er snakk om et spørsmål med samme syntaks som et hv-spørsmål også. Deres navn på disse spørresetningene er Null Degree Questions, NDQs.

Svenonius og Kennedy: Stille kor og my in situ

For å forstå logikken i denne analysen, må en kjenne til den gjengse analysen av normale hv-spørsmål av gradstypen, slike som (3).

  1. Kor my mjølke'a, henna?

De antas å formes gjennom en totrinns klipp-ut-og-lim-inn-operasjon på strukturer som (4): Først Ctrl-x av det finitte verbet mjølke og Ctrl-v av det ute til venstre (slik at hu kan klitiseres og uttales som a), (i), så Ctrl-x av hv-frasen kor my ig Ctrl-v av den ute til venstre igjen, (ii).

  1. hu mjølke [kor my] (henna)

    i. imjølke hu mjølke [kor my]
    ii. [kor my] mjølke hu mjølke kor my

Det Svenonius og Kennedy (2006) foreslår, er at det falske ja/nei-spørsmålet (5) er dannet på samme måte, bare at hv-ordet kor ikke uttales – det er «fonologisk null» – og at den andre klipp-og-lim-operasjonen, av hv-frasen (kor) my, heller ikke gir seg noe lydlig utslag, den gjøres bare i det stille.

  1. Mjølke'a my, henna?
  2. hu mjølke [(kor) my] (henna)

    i. imjølke hu mjølke [(kor) my]
    ii. [((kor) my)] mjølke hu mjølke (kor) my

Svenonius og Kennedy gir flere forskjellige argumenter for denne analysen, og det er vanskelig å ikke bli overbevist om at den stemmer. Men to observasjoner hos Endresen (1985) stritter litt imot.

Gradsadverbet noe

Analysen hviler på at for eksempel 'gammel' kun realiserer stammen av adjektivet og ikke også positivformativet (som ikke har noen egen fonetisk realisering i norsk), for det er bare den som kan tjene som input til 'hvor', positivformen har feil logisk type (den betegner en mengde is stedet for en målefunksjon).

Men Endresen (1985: 253) trekker fram at det (i Selbumålet) er vanlig å ha det indefinitte gradsadverbet nå 'noe' foran gradsordet i hv-spørsmål uten spørreord. Og Bull (1987: 140) supplerer med eksempler med nå eller nåka i nordnorsk, som (7):

  1. E de nå(ka) gammelt?

Mens Endresen skriver at dette lille adverbet nærmest er semantisk tomt, skriver Bull at det i nordnorsk signaliserer at spørreren venter en lav grad som svar. Men det til side: Problemet her er at det i det hele tatt dreier seg om et gradsadverb – for gradsadverb, som veldig, ganske, litt eller (ubetont) noe (som er et 'negative polarity item' og bare kan forekomme i nedoverimpliserende kontekster eller spørsmål), antas å ha samme logiske type som positivformativet, de tar målefunksjoner som input og gir mengder som output. Og hvordan et uuttalt kor da skal kunne ta den outputen som input, er mystisk.

Innfelte om-setninger

Et falskt ja/nei-spørsmål kan være en bisetning, med subjunksjonen om, hvis bare hovedsetningen har som funksjon å stille det spørsmålet:

  1. Veit du om det kjæm nå mange?
    Veit du om a e nå gammel?
    (Endresen 1985: 258)
  2. Undrest på om en e mang måna no, han guten hennes?
    Tru om det kjæm til å vei my det henne tesammen?

Dette er problematisk for teorien til Svenonius og Kennedy, for den postulerer jo et uuttalt spørreord 'hvor' foran det graderbare ordet – (ker) mange, (ker) gammel, (kor) mang måna, (kor) my – og det er uforenlig med subjunksjonen om, hvis den skal tas alvorlig. Sagt på en annen måte: I en falsk ja/nei-spørrehovedsetning er det bare ordstillingen som får den til å se ut som et ja/nei-spørsmål, men i falske ja/nei-spørrebisetninger er ja/nei-semantikken kodet i et eget ord som ikke kan bortforklares på samme måte som en ordstilling.

Verden venter på at disse to gåtene løses.

Kilder

comments powered by Disqus