Ikke noe sjakktrekk: Understatement som pragmatisk problem

04 Dec 2020

Litotes kaltes den i antikkens retorikk, stilfiguren der vi uttrykker noe sterkt ved å negere den motsatte ytterligheten – en form for det som kalles understatement. Det at vi kan kommunisere noe mer enn det vi sier, er både vel kjent og godt forstått – langt på vei. Men litotes, kalt Negative Strengthening i lingvistisk pragmatikk, skjønner forskerne lite av.

Ta (1) som eksempel:

  1. Jeg er ikke akkurat den eneste som sitter her, så det er mye venting.

Det som sies, i snever forstand, med setningen «Jeg er ikke akkurat den eneste som sitter her», er egentlig noe nokså svakt: Det er én eller flere andre enn meg som sitter her. Men det som kommuniseres, er sterkere: Det er skikkelig mange andre som sitter her.

Dette sliter forskerne på feltet med å forstå og redegjøre for. Det er ikke det at det ikke finnes teori som er relevant, og som fint kan forklare lignende fenomener – problemet er at når det gjelder akkurat dette fenomenet, predikerer teorien det omvendte av det den burde.

I verktøykassa: Skalare implikaturer

Det mangler ikke verktøy til å forklare at en som sier eller skriver om noe at det ligger på eller over et visst lavt trinn på en eller annen skala, faktisk får fram noe mer enn det. Verktøyet er teorien om skalare implikaturer, en undergruppe av de implikaturene – «implikatur» = mer-informasjon, eller ekstra-signal – som oppstår når et signal later til å være mindre informativt enn det kunne vært. Da kan det virke som om avsenderen bryter det såkalte kvantitetsmaksimet – det maksimet for kooperativ kommunikasjon som sier at vi skal gi minst så mye relevant informasjon som situasjonen krever. Og siden vi i det lengste vil anta at maksimet ikke brytes, slutter vi oss til at avsenderen mente mer: I tillegg til det lite informative som ble sagt eller skrevet, også at det mer informative som kunne vært sagt eller skrevet i stedet, ikke stemmer. Teorien om maksimene og implikaturene stammer fra Grice (1967) og er siden blitt presisert og raffinert i forskjellige rammeverk: Neo-Grice'ianske (se Horn 1984, Levinson 2000), optimalitetsteoretiske (se Blutner 2000), spillteoretiske (se Franke og Jäger 2014) og mer grammatiske (se Chierchia 2006).

Så hva sier denne teorien om et tilfelle som (1), eller (2)?

  1. Det var ikke akkurat hele verden som ventet at jeg skulle ta terrenggullet.

Den sier noe som blir helt feil. Generelt sier den: Når noen sier eller skriver om noe at det ligger på eller over et visst lavt trinn på en skala, kommuniserer de mer enn det, nemlig at dette noe ikke ligger på et høyt trinn. Konkret sier den om (1): Ettersom avsenderen synes å ha full oversikt, og bevisst har valgt bort alternativet «Det er mange andre som sitter her», så implikerer hun at dette ikke er sant. Summen blir at det er noen få andre som sitter her, kanskje bare én. Om (2), der taleren egentlig signaliserer at det nesten ikke var noen som ventet at han skulle ta terrenggullet, vil teorien si at nesten alle, i alle fall ganske mange, ventet det.

Hvordan kan teorien ta så feil? Er den helt feil tenkt? Nei, den er riktig for en stor og viktig gruppe skalare slutninger, bare ikke for den formen for understatement som gir slutninger fra en negert ytterlighet til den motsatte ytterligheten.

De tilfellene teorien er skapt for, og som den får til fint, er slike som (3) og (4).

  1. Noen har timeavtale.
  2. Ikke alle har timeavtale.

Om disse to sier den at de normalt vil implikere hverandre – og enda litt til: (3) vil innebære at det på langt nær er alle, ikke de fleste og ikke særlig mange engang, som har timeavtale, mens (4) vil innebære at ganske mange, de fleste kanskje, har det. Grunnen til dette er at "noen" og "alle" danner ytterpunkter på en skala (som reverseres med "ikke"), med "mange" og "de fleste" mellom seg. Bruker du det svakeste, "noen" (eller "ikke alle"), negerer du samtidig indirekte de sterkere alternativene.

På tilsvarende måte vil vi vente at (5) gir opphav til implikaturen at det ikke satt særlig mange på venterommet da jeg kom, og at (6) gir opphav til implikaturen at jeg har lest en god del av dommen.

  1. Det satt noen på venterommet da jeg kom.
  2. Jeg har ikke lest hele dommen ennå.

Og det stemmer jo også. Men (1) og (2) utløser altså helt andre, nærmest omvendte implikaturer.

I verktøykassa II: I-implikaturer

Skalare implikaturer er såkalte Q-implikaturer, der Q står for Quantity («Si så mye du kan!»). Men mange, med Horn og Levinson fremst, regner også med en type implikaturer med motsatt fortegn, basert på det andre av Grices to kvantitetsmaksimer, som Levinson kaller I-prinsippet (I for informativitet, hos Horn kalt R-prinsippet): «Ikke si mer enn du må!».

Resonnementet som leder til en I-implikatur, er nokså ulikt det som leder til en Q-implikatur: Mens Q-implikaturene forutsetter at vi kontrasterer med alternative uttrykk som er valgt bort, forutsetter I-implikaturene at vi gjenkjenner et mer spesifikt prototypisk innhold, som det er rimelig å anta er ment. Da kan avsenderne stole på at vi som mottakere oppgraderer innholdet i det de sier eller skriver, til dette rikere innholdet.

Dette passer for tilfeller som (7), (8) og (9).

  1. Vi utplasserer Cruise- og Pershing-raketter hvis dere ikke trekker tilbake SS-20-rakettene.
  2. Sovjet utplasserte SS-20-raketter, og NATO utplasserte Cruise- og Pershing-raketter.
  3. En butikkansatt brakk en tå da tyven stakk fra stedet.

(7) vil signalisere – og signaliserte i 1979 og tidlig på 1980-tallet – at NATO utplasserer nye raketter ikke bare hvis, men også bare hvis, Sovjet ikke trekker sine tilbake, for slik brukes kondisjonaler som dette vanligvis. (8) vil oppfattes – og ble oppfattet – som at NATO utplasserte nye raketter etter at og som reaksjon på at Sovjet utplasserte sine, for slik er det vanlig å bruke "og" mellom setninger som beskriver handlinger eller hendelser. Og (9) vil vi tolke som at den butikkansatte brakk en av sine egne tær – ikke tyvens – og at dette ble forårsaket av tyvens sorti, og ikke tilfeldigvis skjedde samtidig, – for det er mer sannsynlig at det er slik det er ment, og at det er slik det foregikk.

Det har vært foreslått at Negative strengthening er en I-implikatur, spesielt i forbindelse med graderbare adjektiv i positiv som i (10).

  1. Den var ikke veldig lett med en vekt på rundt 30 tonn.   ⇝   den var tung

Men nøyaktig hvordan denne implikaturen kommer i stand, fortsetter å være uklart. Det er jo ikke direkte plausibelt at ting som ikke er veldig lette, vanligvis er tunge. Det stemmer nok at det vi oftest legger i det når vi sier om en ting at den ikke er lett, er at den er tung – men det nærmer seg det sirkulære å argumentere slik. Og i tilfeller som (11), der adjektivet er i superlativ (som i mange idiomer, f.eks. "ikke den skarpeste kniven i skuffen"), er det enda vanskeligere å begrunne en I-implikatur.

  1. Dette var jo ikke den tristeste børsmeldingen jeg har sett… Up Up & Away!
    ⇝   dette var en av de gledeligste børsmeldingene jeg har sett

Gotzner, Solt og Benz (2018) undersøker eksperimentelt hvordan Negative strengthening (NegS) og Scalar implicature (SI) kniver med hverandre i tilfeller som (12).

  1. Er ikke vettaskremt.

      ⇝   er skremt men ikke vettaskremt (SI)
      ⇝   er ikke skremt i det hele tatt (NegS)

Det varierer fra adjektivpar til adjektivpar hvilken slutning testpersonene går god for; ved "scared"/"petrified" scorer NegS høyt og SI lavt.

Jeg spurte forfatterne i 2018 om de kjente til en teoretisk analyse av NegS de syntes var tilfredsstillende, men det gjorde de ikke.

Nærmere innpå litotes

Ett funn hos Gotzner, Solt og Benz (2018) er at strukturen på skalaen har noe å si for hvor mange som går god for NegS versus SI: Hvis skalaen er lukket, har SI bedre, og NegS dårligere, sjanser enn hvis den er åpen. Dette rimer godt med forskjellen mellom (1) og (3): I (3) er skalaen lukket, fra "noen" til og med "alle" (og dette er da også et ur-tilfelle av SI), men i (1) er den (i prinsippet, men likevel) åpen oppover, fra "ikke…den eneste" = "noen andre" opp via 2, 3, …, mot ∞.

NegS uten Neg

En annen observasjon som sjelden om noen gang er gjort, er at NegS ikke trenger å være negativ, altså at fenomenet ikke forutsetter at setningen inneholder en negasjon, i form av "ikke" eller tilsvarende – her er to eksempler uten:

  1. – … Da stod køen visstnok en kilometer i begge retninger.
    – Det var noen flere enn meg der, ja 😉 … Men ingen tilløp til kaos.   ⇝   det var veldig mange der
  2. Litt vått her da… Skal man være her på hytta nå om dagen bør man være vanntett. Det dundrer ned, men heldigvis…
      ⇝   veldig vått her

Intonasjonen er da ikke uten betydning: Det hjelper hvis både det finitte verbet ("var" i (13)) og det relevante gradsordet ("noen" i (13) og "litt" i (14)) har en egen fokusaksent.

sjakktrekk akkurat

Et annet hjelpemiddel – når negasjonen er på plass – er adverbene "akkurat", "direkte", "nett(opp)", "just". Både (1) og (2) har jo "akkurat" i seg. Kan det hende at det blir lettere å begrunne litoteseffekten hvis en tar disse små ordene med i regnskapet? I hvert fall ikke som skalar implikatur – tvert imot: Den presiserende virkningen "akkurat" osv. har, svekker den bokstavelige betydningen ytterligere under negasjon, slik at en i enn større monn skulle vente en skalar implikatur tett opp mot ekstrempunktet – i tilfellet (3), si, at nesten hele verden, altså kjempemange, ventet at Filip Ingebrigtsen skulle ta terrenggullet.

Hva "akkurat" bidrar med i motsatt lei, er og blir mystisk.

Trøndersk understatement

Spesielt inntrøndere er kjent for sin brede bruk av litotes. Når soddet er særskilt godt, anerkjennes det med «De va itj nå usmak på henne nei», og den verste sommeren i noens minne kommenteres treffende med «Det e itj nån heitsommar nei». Jeg har en svoger som arbeider på St. Olavs hospital uten å være fra fylket, han har mang en gang følt frustrasjon når han har spurt en pasient om hvordan det går etter en vellykket behandling: «Ja nei det hi vesst itj vorte nå MY vær trur æ.» Det er det lengste en pasient inant strekker seg, men det er da også i virkeligheten en gedigen verbal honnør til sykehuspersonalet.

Det både dette og følsomheten for intonasjon og for adverb som "akkurat" peker i retning av, er at litoteseffekten er skjør og labil: På ett plan er det en universell pragmatisk mekanisme som slår inn, på et annet plan må vi erkjenne at mye må stemme for at avsender og mottaker skal være i sync om den.

Kilder

comments powered by Disqus