Fyllordet «åsånn» og det det betyr

Folketeorien: Tomhet, intet, null

Fra Det norske akademis ordbok:

• Brukt som ubestemt tilføyelse istedenfor nærmere presis utfylling av et foregående ledd

Og fra Riksmålsforbundets grammatikk:

• «Som rent fyllord henges i visse former for muntlig språk og sånn på utsagn som i og for seg allerede er fullstendige: Broren min er veldig kjip og sånn. Utgangspunktet er sannsynligvis utsagn hvor en slags fortsettelse gir seg av seg selv i form av nærliggende assosiasjoner: Pappaen min har mye penger og sånn.»

Her reflekteres folketeorien om "og sånn": Det er et uttrykk uten innhold. Og hvis det virkelig er slik at et uttrykk som brukes til stadighet, ikke betyr noe som helst, så er jo irritasjonen forståelig – da kan en like godt la være å bruke det, og ut fra et økonomiprinsipp bør en da også la det være, resonneres det.

Men hadde det vært slik, så ville vi latt det være av oss selv. Og det er ikke slik heller. Folketeorien er langt unna sannheten.

Similativitet og mereologi

La meg begynne med teorien om "-toka" og "-tari" i japansk, slik den presenteres hos Smith (2020), – og eksemplene kan hentes fra norsk. I form av attesterte ytringer med "og sånn".

De to formativene har i bunn og grunn samme betydning, men litt ulik syntaks, og det de «føyes til» eller «henges på» (jfr. sitatene fra Det norske akademis ordbok og Riksmålsforbundets grammatikk), har ulik type: Det er nomenfraser, som betegner objektmengder ("-toka") eller verbfraser, som betegner eventmengder ("-tari"). De to tilfellene flyter sammen i "og sånn": Dette kan hektes på både nomenfraser og verbfraser:

1. Det er nikotin og sånn i det.
2. Jeg forta meg å kle på meg og sånn.

Og ettersom ordstillingen ikke kan sondre mellom de to typene når det er et verb med objekt, vil vi få tvetydigheter: Setning (3) for eksempel kan ha strukturen i (3-i), der "og sånn" hekter seg på nomenfrasen "brød", eller (3-ii), der "og sånn" hekter seg på verbfrasen "bake brød".

1. Kunne tenke meg å bake brød og sånn, …
   

   i. ikunne tenke meg å bake [brød][og sånn]
   ii. kunne tenke meg å [bake brød][og sånn]

Hvis folketeorien stemmer, skulle ikke dette ha noe å si – null betydning er null betydning uansett nivå. Men at det har noe å si, kommer vi til.

Det "-toka" og "-tari" gjør, er å transformere det de hekter seg på, P, til miksen av det og noe som ligner, P^~. Dette formaliseres med et begrep om blanding – mengden av summer mellom Y og Z, med Y fra P og Z fra P^~ – og et begrep om det som ligner, kodet med tegnet ~. Teorien om blandinger er del av mereologi, teorien om deler og helheter, og fenomener som kjennetegnes av lign-ing, kan sammenfattes med begrepet similativitet.

Mer eksakt kan betydningen definieres slik:

1.  [[ -toka / -tari ]] = λP λX X ∈ { Y⊕Z | Y∈*P, Z∈*P^~ }

*M er den kumulative tillukningen over M, mengden av summer av ting i M. For "-toka" sin del vil argumentet P være av typen <e,t>, mengder av objekter, mens det for "-tari" sin del vil være av typen <v,t>, mengder av eventer.

Anvendt på eksemplet (3-i) vil P svare til "brød", og "og sånn" til "-toka", og anvendt på eksemplet (3-ii) vil P svare til "bake brød", og "og sånn" til "-tari". Med betydningsdefinisjonen (4) som rettesnor vil (3-i) kunne få denne parafrasen: Kunne tenke meg å bake både brød og noe som ligner på brød – si rundstykker, og (3-ii) vil kunne få denne parafrasen: Kunne tenke meg å både bake brød og gjøre noe som ligner på å bake brød – si å strikke. Og det er det jo forskjell på.

Fra både-og til verken-eller

Når "-toka" eller "-tari" er i en negativ kontekst, skulle en ut fra det de ellers betyr, i positive kontekster, vente en ganske svak tolkning: ikke(brød og rundstykker) = kanskje brød, kanskje rundstykker, kanskje ingenting, bare ikke begge deler. Men det en ofte kan observere, er at og-et slår om til et eller, slik at tolkningen blir sterkere: ikke(brød eller rundstykker) = ikke brød og ikke rundstykker heller, eller i det hele tatt noe som ligner.

Dette er tilfelle i et annet språk med et lignende uttrykk som "-toka" også, nemlig persisk, der "og sånn" uttrykkes med en såkalt m-reduplikasjon: "Blomst(er)" heter "gol", og "blomster og sånn" svarer til "gol mol". "Eple(r)" heter "sib", "eple og sånn" svarer til "sib mib". Og når en sier at en ikke spiste eple og sånn, "Sib mib na-xord-am", mener en gjerne at en verken spiste eple eller noe annen frukt.

La oss teste om dette gjelder for "og sånn" også.

1. Else understreker at «vi spiser aldri pizza og sånn» og kan sees på som et forsøk på å markere et klasseskille, …
2. Kanskje han også kan bare ta litt på deg, men ikke kysse og sånn på noen uker?
3. Jeg er ikke så god til å sage og sånn.

Og det gjør det: For at Else skal ha sine ord i behold, holder det ikke om det aldri forekommer at de spiser taco eller kebab eller burgere, hvis de likevel av og til spiser pizza, og det holder ikke om de aldri spiser pizza hvis de tross alt spiser taco eller kebab eller burgere en gang i blant. Og tilsvarende for (6) og (7).

Atter et tegn, altså, på at "og sånn" = "-toka"/"-tari" i japansk = (når P er en nomenfrase) m-reduplisering i persisk (hvor "pizza og sånn" blir "pizza mizza").

Dette omslaget fra positiv konjunksjon (altså og) til negativ disjunksjon (altså eller) er utfordrende teoretisk. Det Smith (2020) foreslår, er at den sterke positive tolkningen er resultat av pragmatisk styrking av en i utgangspunktet svak semantikk – nærmere bestemt, å ikke definere similativene som i (4), ved hjelp av mengden av lignende men ikke like ting P^~, men ved hjelp av P^≃, mengden av lignende eller like ting. Da gir den sterke negative tolkningen seg selv.

OG sånn: Sum snarere enn konjunksjon

Legg merke til at hvis "og sånn" skal få samme slags analyse som "-toka", "-tari" og m-reduplikasjon, må ordet "og" ikke analyseres som logisk konjunksjon på setningsplan, ∧, men som sum, ⊕. Skulle det vært ∧, måtte verbfrasen i (9) vært ensbetydende med enten (9-i) eller (9-ii):

1. Da skulle vi trene en time om dagen og så spise masse frukt og sånn.
   

   i. ispise masse frukt og masse som ligner på frukt
   ii. spise masse som er frukt og som ligner på frukt

Og verken det ene eller det andre treffer helt. Men hvis "og" tolkes som sum, rimer det bra både med måten similativene i japansk og persisk analyseres på, og med andre tilfeller av "og" som i (9) eller (10):

1. Totalt åtte kvinner og menn har søkt på stillingen som ny rådmann i Eide.
2. Moldeskjerfet er hvitt, blått og gullfarget.

Så – hvorfor så dårlig rykte?

Det er liten tvil om at "og sånn" betyr noe: Sannhetsbetingelsene er rett og slett annerledes med enn uten. Ta (11) og (12):

1. Jobben består i å rydde i butikken og sånn.
2. Det er Sivilforsvaret sin hovedoppgave å bekjempe flom og sånn.

Det er lett å forestille seg at (11) beskriver en situasjon der en deltidsjobb på Kiwi består i å rydde i butikken og utføre andre oppgaver som ligner på det, slik som å fylle på nye varer fra lageret i hyllene og diskene, losse varer fra bil til lager og rydde på lageret, og gjøre forefallende arbeid som butikkleder ber en om. Den tilsvarende setningen uten "og sånn" vil gi et helt misvisende bilde av arbeidsoppgavene. Og (12) kan vel til nød sies å gi et riktig bilde av Sivilforsvarets hovedoppgave – men uten "og sånn" ville den ikke ha håp om å være sann.

Så hvorfor er det så ille å si eller skrive "og sånn", når det så avgjort har betydning?

Ja, betydningen er ofte «ubestemt», for så si det med Det norske akademis ordbok, og basert på «assosiasjoner», for så si det med Riksmålsforbundets grammatikk; similativitet er nå engang et vagt, mangedimensjonalt og sterkt kontekstavhengig begrep – men det er tilfelle for mange andre byggesteiner i språket også, uten at det brukes mot dem. Nei, men: Jeg kan tenke meg to grunner til at den norske similativen er i vanry – og begge er irrasjonelle.

Den ene vrangforestillingen

er: Hvis de som sier eller skriver det, vet hva de kunne sagt i stedet, skal de si eller skrive dét!

Dette er forestillingen som ligger til grunn for formuleringen «istedenfor nærmere presis utfylling» i Det norske akademis ordbok. Greitt, la oss si at de som sier eller skriver (11) eller (12), har full oversikt over det jobben består i og det som er Sivilforsvarets hovedoppgave: Skulle de utbokstavere det, ville det kreve minst 50 stavelser – se om (11) over, eller om (12) under Sivilforsvaret – mens "og sånn" bare teller to. Det ligger utvilsomt en fordel i dét – for senderen, men også for mottakeren.

I noen kontekster vil det være på sin plass å spesifisere: Hvis senderen er butikklederen og mottakeren er en som har søkt på jobben, vil (11) være inadekvat, og det vil (12) også være hvis senderen er Sivilforsvaret og adressaten er allmennheten. Men hvis jeg skal svare kompisen på hva jobben består i, passer (11) godt, og (12) likeså hvis jeg skal argumentere mot et forslag om å rette Heimevernet inn mot beredskap mot naturkatastrofer.

Den ene mulige grunnen til at den norske similativen har så dårlig rykte, er altså en vrangforestilling om at det alltid er bedre å være presis enn å være omtrentlig. Det er det ikke – det som alltid er rasjonelt, er å tilpasse informativitetsnivået til det situasjonen krever, og denne rasjonaliteten har vi som språkbrukere i oss.

Den andre vrangforestillingen

er: Hvis de som sier eller skriver det, ikke vet hva de kunne sagt i stedet, skal de heller ikke si eller skrive det!

Denne tesen er kilden til formuleringen «utsagn som i og for seg allerede er fullstendige» i Riksmålsforbundets grammatikk, og det som ligger under, er en tro på at vi alltid er i stand til å sette ord på det vi vil ha fram – i bunn og grunn er det den sterke effabilitetshypotesen, som ble foreslått av Jerrold Katz (1976), med røtter hos den tidlige Wittgenstein: Alt som kan tenkes, kan også sies. Og det er en urimelig sterk hypotese (se, f.eks., von Fintel og Matthewson 2008).

Det kan være flere gode grunner til at noen som sier eller skriver "og sånn", ikke vet hva de kunne sagt i stedet: Det kan hende at de

• i. iiikke finner ordene i farten,
• ii. iikke husker helt hvordan det var, eller at det
• iii. ikke finnes ord for akkurat det de har i tankene.

Tilfelle iii er spesielt interessant. Vi opplever vel alle av og til at vi leter etter ord og føler at det eneste vi kommer på, ikke er dekkende – og da har vi muligheten til å nevne noe som kommer ganske nært, og så, med en similativ, appellere til det felles assosiasjonsnettet for å komme enda nærmere, så nært som det går an, og nærmere enn det som ville vært mulig hvis "og sånn" ikke fantes. Slik fyller "og sånn" og similativer i andre språk en uvurderlig funksjon: De utvider kommunikasjonsrommet i språket.

Slutt å mobbe!

Den massive kritikken mot "og sånn" har hatt sin virkning: Det tar seg ikke ut med dette "fyllordet" i saklig tekst. Dermed brukes det svært lite – for eksempel – i journaler i helsevesenet. Det har sin pris.

En sykepleier i kommunehelsetjenesten som synes det er vanskelig å vite hva som skal stå i journalen, setter her indirekte ord på noen av de avveiningene som kunne talt for at det var gangbart med denne assosiasjonsappellen også i journalsjangeren (kilde: Hellesø og Sogstad 2019):

• Ja, vi følger jo med på hvordan det går. Vi har fokus på å skrive litt om hva de spiser, særlig om vi har tiltak på ernæring, da, og så skriver vi jo hvordan det fungerer i stell-situasjoner, om pasienten klarer å reise seg, stå selv, om de klarer å vaske seg og sånn. Jeg skriver for eksempel som beskrivelse i tiltaket «står ved vasken, vasker seg selv oventil, må ha hjelp til vask nedentil», så lenge dette stemmer, skriver vi ikke noe, men om det er en dag han ikke klarer å reise seg, at han ikke vil vaske seg, eller jeg ser at nå står han så støtt at han også kan vaske seg nedentil, så skriver jeg det. Og så ser vi jo litt på hva de gjør i løpet av dagen, om de er oppe og går og sånn. Men vi kan jo ikke skrive alt heller. Jeg tenker på at det ikke må bli for mye. Det skal jo være nyttig for de som leser det senere, så jeg prøver å ha fokus på det som betyr noe. (sykepleier, kommunehelsetjenesten)

Kilder

• von Fintel, Kai og Lisa Matthewson (2008) Universals in semantics. Linguistic Review 25(1–2), 139–201.
• Hellesø, Ragnhild og Maren Sogstad (2019) «Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å skrive om det» – sykepleieres refleksjoner om sin journalføring. I Hellesø og Olsen (red.), Digitalisering i sykepleietjenesten – en arbeidshverdag i endring, 73–89, Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Katz, Jerrold J. (1976) A hypothesis about the uniqueness of natural language. I Stevan R. Harnad, Horst D. Steklis og Jane Lancaster (red.), Origins and Evolution of Language and Speech, nummer 280 i Annals of the New York Academy of Sciences, 33–41, New York.
• Smith, Ryan W. (2020) Similative plurals and the nature of alternatives. Semantics and Pragmatics 13(15), 39 s.