Det er ikke uvanlig at skilt med jernbanestasjonsnavn også har informasjon om høyde over havet og avstand til endestasjoner. Men på stasjonene på Raumabanen er disse angivelsene uvanlig nøyaktige.
Avstanden til endestasjonene, Åndalsnes på den ene siden og Oslo på den andre, er angitt på 10-meteren, og høyden over havet er angitt på 5-centimeteren. Det virker unektelig rart. Men hvorfor gjør det det? Og hva kan grunnen være til at "de" har villet være sååå presise?
Kort oppsummert: "Vær presis!" og "Vær omtrentlig!" ligger i konflikt, og begge har mye for seg – men oftest er det sistnevnte som veier tyngst, og vinner.
Presisjonens pris
Nøyaktighet i den målestokken vi er vitne til på skiltet på Lesjaverk stasjon, kan jo være svært viktig. Akkurat 633,15 m, som høyden over havet oppgis til, er vel ikke så ofte i bruk, men det forekommer – som her i en portugisisk tekst om oppmåling i forbindelse med kommunal ekspropriering:
- Tomando como ponto de "referência" o marco 252/253/254, cravado no travessão geral, do qual segue em linha reta, com azimute de 222o45’, até a extensão de 633,15 m, e daí em azimute de 291o55’, na extensão de 17,20 m, até o marco "1", canto Nordeste da "área do poço artesiano", denominado lote rural no 252-A, descrito como segue: "1" para "2", azimute de 229o47’, na extensão de 8 m; "2" para "3", azimute de 319o47’, na extensão de 8 m; "3" para "4", azimute de 49o47’, na extensão de 8 m; "4" para "1", azimute de 139o47’, na extensão de 8 m, apresentando as seguintes confrontações: a Nordeste, a Sudeste, a Sudoeste e a Noroeste, com parte remanescente do lote rural no 252.
Og studier har vist at desimaler kan slå positivt ut for tilliten til et budskap (Xie og Konrod 2013). Som et aktuelt eksempel: Det amerikanske farmasiselskapet Modernas vaksine mot Covid-19-viruset ble først (16. november) rapportert å være 95% effektiv – men selskapet gjorde nok lurt i å presisere at effektiviteten lå på 94,5%. Da tror vi på det. Mer generelt har Beltrama (2017) funnet at de som bruker presise numeriske begreper, blir ansett som kompetente og pålitelige.
Men han har også funnet at veien er kort til å bli ansett som pedantisk og besserwissersk. Dette synes å variere med situasjonen: I en mer formell kontekst (slik som en kommunal rapport om oppmåling i forbindelse med ekspropriering, eller informasjon om en vaksine fra et legemiddelselskap) vil den som er nøye, gjøre et godt inntrykk, men i mer uformelle kontekster er det omtrentlighet som vil bli assosiert med positive egenskaper, som imøtekommenhet, eller skværhet. Og uformelle kontekster, det er normal kommunikasjon, språket i hverdagsmodus.
Vaghetens velsignelse
I det hele tatt viser selve språket en slående forkjærlighet for omtrentlighet. Det byr på et vidt spekter av approksimerende uttrykksmidler – eksempler:
- Vi må vel ha en åtte stykker for at det skal være noe vits. (Vesterålen Online 20. april 2017)
- Десять мальчиков и семь девочек пошли в лес за грибами. 'Ti gutter og sju jenter gikk til skogs etter sopp.'
Нас собралось мальчиков десять. 'Det var et titalls av oss guttene som samlet seg.' - Med 630 meter over havet, har Mayrhofen kompensert for sin manglende høyde ved å bygge to gondolbaner. (VG Nett 15. januar 2008)
Når vi som i (1) setter "en" foran et tall, lager vi et slingringsmonn: Uten "en" vil det vel ikke være noe vits i å holde kurset hvis det bare er sju som melder seg på, men med "en" kan det hende det holder med sju. (2) gir et eksempel på 'approksimativ inversjon' i russisk: Hvis tallet (десять 'ti') settes bak det som telles (мальчиков 'gutter'), heves toleranseterskelen. Og i (3) har vi et rundt tall, med 'rund' betydning: Wikipediasiden om Mayrhofen oppgir høyden over havet til 633 meter, uten at det vil si at (3) er usant. Det kommer av at naturlige tall har ulik kornethet: Med jevne mellomrom kommer det tall på et høyere nivå, som har hverandre (altså 620, 640 osv.) som alternativer i stedet for de mellomliggende (altså 629, 631 osv.) og som dermed har mye større feilmargin.
Undersøkelser har vist (Dehaene og Mehler 1992) at runde tall brukes mye oftere enn andre tall i samme størrelsesorden – noe som tyder på at slingringsmonnet har stor nytteverdi.
En kunne kanskje tro at disse depresiseringsstrategiene fortrinnsvis brukes når den som bruker dem, ikke vet bedre – når avsenderen mangler presis informasjon. Men det er ikke tilfelle. I eksperimenter utført av van der Henst, Carles og Sperber (2002) viste det seg at folk som blir spurt om klokkeslettet, svarer med et fem-minutt langt oftere enn hver femte gang, altså at de har en sterk tendens til å runde ned eller opp til nærmeste fem-minutt. Det at dette også gjelder – om enn da i mindre grad – når de har digital klokke på seg (66% av svarene er da et multiplum av 5, mot 98% hos analoge klokkebrukere), viser samtidig at runde tall ikke bare overbrukes for å spare avsenderen for bry, for med digital informasjonskilde må den som runder av, gjøre en netto ekstra beregning.
Oppe på stasjonen
Lesjaverk er en høytliggende stasjon – men ikke like høytliggende som Lesja selv, som ligger 634,05 – 633,15 = 0,90 meter høyere, ifølge skiltangivelsene. Så vet vi dét. Men hvorfor skal vi vite det? Og hvorfor virker det rart?
Det som står som en fasit fra arbeidet om approksimering i lingvistisk pragmatikk (se særlig Solt 2018), er at hensynet til mottakeren spiller en avgjørende rolle: Informasjonsbehovet hos høreren eller leseren skal stå i et rimelig forhold til prosesseringskostnaden – i hvert fall når poenget med ytringen er å informere, som det jo er her.
Så hvem er mottakeren her? Oss reisende – og informasjonsbehovet vårt er dekt i god tid før den andre desimalen. La gå at 630 meter, som den østerrikske småbyen Mayrhofen får som høyde over havet i (3), ville vært for grovt, ettersom det ikke ville være tilstrekkelig til å differensiere mellom Lesja og Lesjaverk. Men 633 meter ville være fullgodt, og mye lettere å ta inn og merke seg.
Og det som nok forsterker den komiske effekten her, er at presisjonsnivået til og med er egnet til å forvirre og sende prosesseringskostnaden til himmels: Er høyden over havet målt ved skinnegangen eller perrongen? Og hvis det første, ved svilleoverflaten eller ved skinneoverflaten? En stasjon har vel egentlig en egenhøyde på innpå en meter, og i så måte kan avsenderen umulig ha belegg for påstanden om seks hundre og trettitre meter og femten centimeter fra havnivået og opp til stasjonen.
Og likevel, eller, men bevares: Sjarmfaktoren er høy. Inntrykket er at det er i dyp respekt for stasjonen og hele banen at såpass blir avkrevd de reisende, at de innprenter seg en såpass krevende beskjed. Når språkbruken så blatant trosser forventningene og bærer et slikt budskap, nærmer den seg diktning, pur poesi.
Kilder
- Beltrama, Andrea (2017) Iconicity and (im)precision: How pragmatic variation can convey social qualities. Workshop Social Meaning, Leibniz-Zentrum Allgemeine Sprachwissenschaft, Berlin, 27. august 2017.
- Dehaene, Stanislas og Jacques Mehler (1992) Cross-linguistic regularities in the frequency of number words. Cognition 43(1), 1–29.
- Solt, Stephanie (2018) About 40 or so people: How and why we approximate. I Susanne Schroeder (red.), Leibniz-Zentrum Allgemeine Sprachwissenschaft: Das Forschungsjahr 2017, Berlin: ZAS, 45–53.
- Van der Henst, Jean Baptist, Laure Carles og Dan Sperber (2002) Truthfulness and relevance in telling the time. Mind and Language 17, 457–466.
- Xie, Guang-Xin og Ann Kronrod (2013) Is the devil in the details? The signaling effect of numerical precision in environmental advertising claims. Journal of Advertising 41(4), 103–117.